Over pampasen

Nå er vi på vei over den Argentiske pampasen, og landskapet er helt spektakulært. Etter det relativt kalde, grønne og frodige Patagonia er det rart å så plutselig befinne seg midt i et landskap som nesten like gjerne kunne vært utenomjordisk. Joda, det vokser busker og gress her, og budskap går løs ute på de åpne slettene, men det er allikevel ulikt noe annet jeg tidligere har sett.

Lyset over slettene er lysebrunt med en økende gråtone ettersom vi kjører lengre og lengre inn i det møtende uværet. Ser jeg ut det ene sidevinduet på bussen kan jeg fortsatt se blå himmel, hvite skyer og siste rest av gylne solstråler, mens på den andre siden ligger skyene tung, tette og nesten lilla. Det lyner med jevne mellomrom, og hvert lynglimt skjærer igjennom skylaget og lyser opp pampasen under.

På visse måter minner landskapet om den sørlige amerikanske ørkenen, men allikevel gir pampasen en følelse av noe helt annet. Det virker villere, kraftigere og tøffere.

På tross av den noe ugjestmilde følelsen pampasen gir fra seg kunne jeg godt tenke meg å tilbringe mer tid her nede. Jeg ser for meg at å gjete budskap fra hesteryggen her ute i den barske naturen ville vært en opplevelse for livet; hardt, vondt og utrolig spennende!

Nå siger lukten av regn inn i bussen, og vi er nesten helt inne i det lillagrå uværet som venter. Kraftige lysglimt kryper nærmere inn fra horisonten og det ser ut som vi snart kommer til å få oppleve tordenstormen på nært hold.