Inglorious Basterds...... Og noen tanker rundt menneskets store sykdom.

Førsteinntrykk: SKUFFET!!!

Nei, jeg liker ikke QT, så hvorfor i alle dager trodde jeg at dette skulle bli annerledes..? Beats me...

Altså.. Filmen hadde sine morsomme øyeblikk, men er det morsomme øyeblikk jeg er ute etter så setter jeg like gjerne på Friends eller Scrubs. Og det er mange gode skuespillere i filmen, så det er jo ikke bare crap heller.

Spesielt ble jeg imponert over karakteren Hans Landa. Christoph Waltz portretterer en relativt sammensatt og spesiell figur i denne offiseren. En ekstremt brutal og hensynsløs jødeforfølger, som gjør jobben sin til det ytterst - og nyter prosessen. Samtidig skal det ikke mer til enn et løfte om egen sikkerhet før han velger å endre sin lojalitet, og leverer de tyske militærtoppene direkte over i hendene på amerikanerene. Ingen anger, ingen samvittighet; kun egoisme og selvoppholdelse.

På den måten er filmen egentlig utrolig trist, da den faktisk er et ganske godt bilde på den menneskelige natur. Nazismen var grusom som ideologi, og det en del enkeltmennesker gjorde, enten for eget forgodbefinnende eller etter ordre fra andre, var utenfor vår fatteevne! Og QTs basterds viser seg å være akkurat like ille, akkurat like grusomme og akkurat like lite menneskelige. Å drepe nazister er for mange helt legitimt, og under den andre verdenskrig så var det nok også det. Men å drepe et menneske fordi det utgjør en fare for deg selv, enten direkte eller som del av en helhet, er noe helt annet enn å torturere dette mennsket - og å faktisk nyte det. Dette må være menneskehetens største sykdom. Trangen til og evnen til å heve seg over andre, og å rettferdiggjøre det å svare med samme mynt. Etter å ha sett denne filmen er jeg utrolig glad for at jeg bor i Norge, hvor hat og hevnlyst ikke lar oss få henrette mennesker vi selv syns fortjener det - uansett hvor grusomme handlinger de har begått.

To fight fire with fire
And live eye for eye
We'll all end up blind and burning